Jeg hørte at detonatorene slo inn og så ble det mørkt.
Oddgeir Kvia er formann på Buheii vindpark og var denne dagen på jobb som vanlig. Han kjørte inn i anlegget med sin Ford pick-up . Da han kom til trafostasjonen, smalt det. Han hadde kjørt rett inn i et område hvor en sprengningssalve ble detonert.
Jeg var nok borte et lite øyeblikk akkurat i det salven gikk av, men kom fort til hektene igjen. Merket at jeg hadde hodet ut av vinduet, noe som sannsynligvis berga meg. Taket var nemlig trykka helt ned. Jeg satt bom fast. Det var pakka grus rundt hele meg slik at jeg ikke kunne røre meg, men jeg hadde ikke vondt og jeg hadde følelse i beina. Det tok ei stund før jeg fikk summa meg, men så begynte telefonen å ringe. Det var en automatisk oppringing fra alarmsentralen. Litt absurd situasjon og sitte fast i et vrak under masse stein og prate i telefonen. Jeg var jo ikke sikker på om de hadde sett meg og jeg var redd for at de skulle gå i gang å rydde med maskiner og dermed skade meg. Men jeg ble raskt gravd fram av kollegaer som nok var like mye i sjokk som meg. En mann lå på panseret og prata med meg hele tiden, mens de andre jobba for å få meg løs.
Jeg merka at det var litt blod på steinene utenfor bilen, jeg hadde et lite kutt i hodet og noen skrubbsår på armen. Ellers var jeg utrolig nok i god form. Det var rekvirert helikopter fra Sola og jeg ble løfta inn på båre og flydd til Stavanger. Noe av det første som slo meg var at det var fotballkamp i kveld på TV, så den røyk jo. Helt ulogisk å tenke slik, men etterhvert gikk det jo opp for meg hva som kunne ha skjedd. Jeg overlevde en dødsulykke, det var ikke min tur i dag. Når jeg i ettertid ser på bilder a v bilen og tenker over hva som kunne ha skjedd, må jeg si at jeg nok har hatt englevakt som overlevde dette med bare noen skrammer. Oddgeir er i dag tilbake på jobben i ved Buheii vindpark og kjører forbi stedet der det skjedde. Han tenker ikke så mye over det egentlig.
Jeg har fått en utrolig god støtte fra Risa, noe som har gjort det hele lettere. Men dette må vi lære av!! Vi har gode prosedyrer og vi vet hva vi skal gjøre, men vi må gjøre det også. Vi må stoppe opp og tenke slik at slikt som dette ikke skjer igjen.
